Hopp til innholdet

Juledag (A)

    Alle tekstrekker

    Ordsp 8,1–2.22–31 

    1 Hør, visdommen roper! Forstanden lar sin røst høre! 2 Hun står på toppen av haugene ved veien, der hvor stiene møtes,

    22 Herren hadde meg i eie som begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i gammel tid. 23 Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til. 24 Da dypene ennå ikke fantes, ble jeg født – da det ennå ikke var kilder fylt med vann. 25 Før fjellene ble senket ned, ja før haugene ble jeg født, 26 før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump. 27 Da han bygde himmelen, var jeg der, da han tegnet inn en hvelving over dypet, 28 da han festet skyene der oppe, da han bandt avgrunnens kilder, 29 da han satte grense for havet, så vannet ikke skulle gå lenger enn han bød, da han la jordens grunnvoller – 30 da var jeg hos ham som kunstner, jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn. 31 Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.

    Hebr 1,1–6

    1 Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene, 2 men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden. 3 Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.

    4 Og han er blitt så meget større enn englene, som han har arvet et herligere navn fremfor dem. 5 For til hvem av englene har han noen gang sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag! – og et annet sted: Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg? 6 Og når han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham!

    Joh 1,1–14

    1 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. 6 En mann sto fram, utsendt av Gud. Hans navn var Johannes. 7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. 8 Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. 9 Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. 12 Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

    Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ λόγος, καὶ ὁ λόγος ἦν πρὸς τὸν θεόν, καὶ θεὸς ἦν ὁ λόγος. 2 Οὗτος ἦν ἐν ἀρχῇ πρὸς τὸν θεόν. 3 Πάντα διʼ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ χωρὶς αὐτοῦ ἐγένετο οὐδὲ ἕν ὃ γέγονεν. 4 Ἐν αὐτῷ ζωὴ ἦν, καὶ ἡ ζωὴ ἦν τὸ φῶς τῶν ἀνθρώπων, 5 καὶ τὸ φῶς ἐν τῇ σκοτίᾳ φαίνει, καὶ ἡ σκοτία αὐτὸ οὐ κατέλαβεν. 6 Ἐγένετο ἄνθρωπος ἀπεσταλμένος παρὰ θεοῦ, ὄνομα αὐτῷ Ἰωάννης. 7 Οὗτος ἦλθεν εἰς μαρτυρίαν, ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός, ἵνα πάντες πιστεύσωσιν διʼ αὐτοῦ. 8 Οὐκ ἦν ἐκεῖνος τὸ φῶς, ἀλλʼ ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός. 9 Ἦν τὸ φῶς τὸ ἀληθινόν, ὃ φωτίζει πάντα ἄνθρωπον ἐρχόμενον εἰς τὸν κόσμον. 10 Ἐν τῷ κόσμῳ ἦν, καὶ ὁ κόσμος διʼ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ ὁ κόσμος αὐτὸν οὐκ ἔγνω. 11 Εἰς τὰ ἴδια ἦλθεν, καὶ οἱ ἴδιοι αὐτὸν οὐ παρέλαβον. 12 Ὅσοι δὲ ἔλαβον αὐτόν, ἔδωκεν αὐτοῖς ἐξουσίαν τέκνα θεοῦ γενέσθαι, τοῖς πιστεύουσιν εἰς τὸ ὄνομα αὐτοῦ· 13 οἳ οὐκ ἐξ αἱμάτων, οὐδὲ ἐκ θελήματος σαρκός, οὐδὲ ἐκ θελήματος ἀνδρός, ἀλλʼ ἐκ θεοῦ ἐγεννήθησαν. 14 Καὶ ὁ λόγος σὰρξ ἐγένετο, καὶ ἐσκήνωσεν ἐν ἡμῖν – καὶ ἐθεασάμεθα τὴν δόξαν αὐτοῦ, δόξαν ὡς μονογενοῦς παρὰ πατρός – πλήρης χάριτος καὶ ἀληθείας.

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Johannesprologen: Ordet som var fra evighet (1,1– 5)

    Johannesevangeliet skiller seg helt fra første linje ut fra de tre andre evangeliene. Matteus, den skriftlærde, begynner med Jesu stamtavle. Markus, som var Paulus’ læregutt, sier at han vil legge frem evangeliet, det som var kirkens felles eiendom. Lukas, historikeren, redegjør for sine kilder. Men Johannes, den disippelen som Jesus elsket, som sto sin Mester nærmere enn noen annen, vet at han har noe mer å si, noe som løfter oss enda høyere og lar oss se alt sammen fra evighetens synsvinkel.

            Forskerne er enige om at det er en hymne, altså et kristent dikt, vi her har for oss. Vi vet at slike hymner inngikk i den urkristne gudstjenesten. Nettopp fra disse delene av Romerriket finnes det bevart en interessant rapport. Den er skrevet av stattholderen Plinius omtrent tyve år etter at Johannes utformet evangeliet sitt. Dette var en tid med forfølgelser. Plinius vil ha råd fra sin herre, keiser Trajan, om hvordan han skal bære seg ad. Han hadde latt henrette noen kristne som nektet å ofre til keiseren og de romerske gudene – noen annen forbrytelse hadde han ikke kunnet finne dem skyldige i. Tross alle forhør, der han blant annet hadde latt to unge diakonisser torturere, var det ikke kommet frem noe annet enn at de kristne på en bestemt dag pleide å samles ved daggry for «i innbyrdes vekselsang å lovsynge Kristus som Gud». Dessuten påla de seg en hellig forpliktelse til ikke å stjele, ikke begå ekteskapsbrudd, ikke bedra noen og ikke gjøre noe annet ondt.

            Det er altså tydelig at de kristne sang lovsanger, og de sang dem vekselvis, slik man også brukte Salmenes bok. Kanskje er det en slik hymne vi her har for oss. Johannes kan ha diktet den selv, eller hentet den fra sangskatten i sin menighet. De lærde diskuterer om hele «prologen», altså versene 1 til 18, hører med til hymnen, eller om Johannes her og der kan ha stukket inn noen forklarende satser, omtrent som når en predikant siterer en salme og fletter inn noen egne ord. Det meste av teksten lar seg i hvert fall dele opp i korte avsnitt som egner seg til vekselsang.

            Vi kan altså tenke oss at disse ordene er blitt sunget ved gudstjenestene i Efesus. Utenfor lå storbyen med sine endeløse søyleganger, sin marmorprakt og sin slum, sitt kjempestore teater, sin usedelighet og sin forakt for de kristne. Og her inne samlet det seg en voksende skare av mennesker som hadde fått et helt nytt syn på tilværelsen, og som sang sin trossige bekjennelse, så urimelig og så befriende som den var.

            Hva var det de bekjente?

            Hymnen begynner, sikkert tilsiktet, med de samme ord som Skriften: I begynnelsen … Enhver jøde visste at Gud var alle tings skaper og opphav. Med sitt mektige ord hadde han kalt frem verdensaltet av ingen ting. Men her bekjenner nå Johannes og hans kirke at Kristus fantes allerede den gangen – før alt som ble skapt. Han er Ordet. Det betyr Gud, slik han fremtrer og handler. Guds ord i Det gamle testamente er nemlig ikke bare utsagn og beretninger, det er et levende og skapende Ord. Det bryter ned og bygger opp, det dømmer og det skaper nytt liv.

            Det finnes en rekke skriftsteder der Ordet, i likhet med Visdommen, nesten blir et personlig vesen. Og i Ordene så de kristne en forutsigelse av Kristus.

            Kristus tok altså del i skapelsen. Alt ble til ved ham. Den som sier dette er Johannes, som har vandret sammen med Jesus mellom Galileas fjell og sett ham henge på korset. Da verden ble til og da menneskene ble skapt, var Kristus der allerede, han som skulle bli menneske og gi sitt liv for den verden han hadde skapt.

            I ham var Livet – det virkelige livet som ikke kan dø, det som alltid har en mening og alltid er en lykke. Verseinndelingen mellom vers 3 og 4 er usikker. Den inndelingen som oversettelsen her følger, fantes allerede i antikken, og er i vår tid benyttet av flere forskere og bibeloversettere. Følger man den, sier teksten at det finnes en del av skapelsen som helt fra begynnelsen fikk liv «i Kristus» og mottok den ufattelige gaven som var hans eget liv, det han hadde fått av Faderen. Dette livet var «menneskenes lys»; det var mening, lykke og et privilegium å få bli menneske og være bestemt til samfunn med Gud. Og dette lyset skinner i mørket – konstant. Mørket gikk til angrep for å slukke det. I syndefallet dro Guds fiende menneskene til seg. Men lyset sluknet ikke. Gud holder fast på sin mening med menneskene.

    Johannesprologen: Lyset bebudes (1,6– 8)

    Så er vi fremme ved det som var hymnedikterens egen tid. En mann trådte frem, utsendt av Gud. «Johannes var hans navn» heter det med ord som har gammeltestamentlig klang. De som synger denne hymnen, vet hvem det siktes til. Det er Døperen. Noen nærmere presentasjon trenger de ikke, like lite som vi trenger å opplyses om hvem som menes med Maria eller David i våre salmer. Hymnen maner frem det bildet som de alle kjente utmerket godt. Døperen var jo det store underet, profeten som hadde brutt en århundrelang taushet og plutselig og uforberedt, uten ytre bevis, men på Guds befaling hadde trådt frem med et budskap som var helt uhørt: Tiden er fullbyrdet. Nå skal det skje.

            Han var ikke lyset. Men han var morgenens herold, som forutså solnedgangen. Og han fikk rett.

    Johannesprologen: Lyset kommer til verden (1,9– 13)

    Johannes fikk rett: Det sanne lyset, Livets lys, strålte nå frem for verden. Kristus, Ordet, hadde vært der fra begynnelsen. Men han hadde vært skjult, og verden kjente ham ikke. Nå trådte han frem i synlig skikkelse. Men her skjedde det ufattelige: Enda han kom til sitt eget, til de menneskene han hadde skapt og det folk som var utkåret, tok hans egne ikke imot ham. Hymnen streifer så vidt det mørke mysteriet, som de første disiplene så ofte grublet over. Bygningsmennene, som burde ha forstått bedre, forkastet selve hjørnesteinen. Den klippen som kunne ha gitt dem oppreisning, ble dem i stedet til fall. Men de som tok imot lyset, fikk oppleve det store underet. De fikk rett til å bli Guds barn. De fikk Livet, et nytt liv, ikke det som tennes når et barn blir til i sin mors liv, men det som skapes når Ordet, Kristus, kommer inn i hjertet.

    Johannesprologen: Ordet ble kjød (1,14)

    Hymnen når nå sitt høydepunkt, og besynger det mest fantastiske som har skjedd i universet, det største og vidunderligste som Gud har gjort. Ordet ble kjød. Ordet, det som var av evighet, det ble en del av det skapte. Ordet som var hos Gud, tok bolig blant oss. Ordet som var Gud ble kjød (kjøtt), altså noe som var skapt, noe materielt, synlig og jordisk. Han som var Gud gikk inn i sitt eget verk, forente seg med det og ble selv kjød. Vår menneskelige natur tok han på seg, men ikke som en tilfeldig drakt. Nei, Ordet ble menneske, sant menneske. Og samtidig forble han det han var: den evige Gud. Dette underet er kjernepunktet i alt hva Gud har gjort. Det er hjørnesteinen i frelsen. Johannes sier i sitt første brev (4,2 f) at dette er selve kjennetegnet på det sanne evangeliet: at man bekjenner at Kristus er kommet i kjød.

            Slik kunne Ordet «ta sin bolig iblant oss». Grunnteksten bruker her et ord som betyr å «slå opp sitt telt». Dette ordet peker mot fortellingen om tabernaklet i ørkenen, det første tempelet, der Gud tok bolig. Selve ordet ’telt’ har på gresk en lydlikhet med det hebraiske ordet som betegnet Guds nærvær, sjekina, hans herlighet som kunne senke seg ned og bo blant menneskene, og som hadde hvilt over tabernaklet og tempelet. Denne herligheten hadde senket seg ned over Salomos tempel da det ble innviet (1 Kong 8,11), og veket bort derfra når det var dømt til undergang (Esek 10 og 11). Men hos profetene fantes løftet at Herren skulle vende tilbake og på ny ta bolig hos sitt folk, og da skulle mange hedningefolk vende seg til Herren og bli hans folk (Sak 2,10). Det var dette som nå gikk i oppfyllelse. Guds herlighet vendte tilbake for å bo hos menneskene, men nå skjedde dette i Sønnens skikkelse. «Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fått fra sin Far».

            Det var dette de sang om i Efesus. De hadde opplevd det selv. Det fantes nemlig øyenvitner, deriblant Johannes, som kunne si: Vi fikk se det med våre egne øyne. Han kunne fortelle om det som hendte på Forklarelsens fjell. Han kunne skildre hvordan de hadde vandret med Jesus og møtt noe de bare kunne beskrive som en herlighet som kom fra Gud, noe som bare Sønnen, den Enbårne, kunne eie.

            Det fantes jødekristne som forsto hele det endeløse dyp i ordene «full av nåde og sannhet». Det var gammeltestamentlige ord, ladet med minner og mening. Nåden var jo Guds barmhjertighet mot sitt folk, hans ufortjente godhet mot dem som han førte ut av Egypt og sluttet en pakt med. Og sannheten var hans trofasthet i pakten, hans troskap mot sine løfter og hans urokkelighet når det gjaldt å gjennomføre sin gode vilje. Nå var det skjedd ved ham som var full av nåde og sannhet.

            Og av hedningekristne fantes det en stor skare som jublet over at de alle hadde fått del i hans fylde og var opptatt i hans folk. Utenfor rådet fortsatt mørket, men mot dette lyset hadde det ingen makt.